Tenkte jeg skulle skrive et blogg innlegg som ikke handlet så mye om hund og trening 😛 Blitt litt lite trening i det siste, så defor kan jeg jo fylle bloggen med andre skriblerier..
Til helgen er det Norsk Vinner utstilling på Lillestrøm. Jeg skal visst nedover en tur- som selskapsdame bare. Jeg vet at mine verdens vakreste hunder ikke når opp på slike utstillinger- Vi følger rett å slett ikke trenden…. Aussien er og blir en brukshund for meg- ikke en formklippet styling ball med ditto handler (sorry men det er mitt syn) så derfor gidder jeg ikke bruke over 400kr for å få en bedømmelse- det kan jeg få andre plasser som ikke koster så mye 😛
Men over til det jeg skulle skrive om! Før så var jo Norsk Vinner utstilling på Hamar, og det var nesten en tradisjon å reise dit hvert år. «Før i tiden» hadde jo til og med vi en fair sjanse- og da var det jo litt artig 🙂
I 2003- altså 8 år siden så var jeg der sammen med Ice og Zippi (Choco sin mor og bestemor) Resultatene var ikke noe å skryte av- (Det ordnet Zippi året etterpå med å bli Norsk Vinner 04 😉 ) men vi hadde en trivelig dag- husker jeg hadde «leopard bukse» på meg- veeeldig vakkert 😛
Men utenom det var det ikke så mye å skrive om- det jeg prøver å komme fram til, mens jeg stadig vekk roter meg bort, er hva som skjedde da jeg kom hjem fra utstillingen… Jeg husker jeg klaget over at bena mine var så varme og slitne- og skyldte på det harde gulvet i Vikingskipet. Så jeg tok et fotbad og alle greier- ikke noe jeg gjør for ofte det liksom 😛 Men det hjalp egentlig ikke.
Nå husker jeg ikke helt hvordan ting var, og hvor lang tid det tok, men jeg husker at bena mine ble værre og værre. Begge to hovnet voldsomt opp over vristen, det var ikke mulig å gå på de og bare en liten berøring var kjempe vondt! Som den «anti legen» jeg var så reiste jeg ikke til doktoren med det første- kunne jo ikke gå 😛 (lurer egentlig på hvordan jeg klarte å ta meg av gutta- som da var 6 og 9 år- men det gikk tydeligvis) men etterhvert da jeg ble litt bedre kom jeg meg til doktoren. Noe som egentlig var bortkastet siden de ikke ante hva det var, ei heller hadde de noe som virket. De mente jeg hadde pådratt meg et virus på Hamar. Men noe mer en det ante de ikke.
Tiden gikk, Jula 03 var ikke noe artig husker jeg. Julevasken ble ikke gjort, og jeg satt stort sett rolig å kommanderte 😛
Men etterhvert gikk det over og jeg ble frisk igjen. Eller ble jeg egentlig det??
I 2008 ble jeg «innlagt» på et rehabiliterings senter gjennom NAV. Jeg hadde da i flere år slitt med muskel smerter over hele kroppen. Det verket både her og der ved den minste anstrengelse. Det var som å ha en småjævel inni kroppen som hamret og banket der han måtte finne det for godt. Følte meg som en hypokonder for det var aldri vondt på samme sted… Ja bortsett fra hodepinen da- den var nesten konstant 🙁
4 uker på senteret, med eksperter av forskjellige slag gjorde godt, og det var der koblingen mellom ben problemene etter Hamar 03 og muskel smertene først ble koblet sammen. En doktor ekspert (husker da ikke hva slags tittel hun hadde 😛 )mente at jeg hadde utviklet Fibromyalgi pga det viruset jeg hadde fått i bena. Jeg hadde knapt nok hørt om Fibromyalgi, og ble lettere sjokkert. Eller lettere var vel en underdrivelse!!
Siden formen raste nedover fra 2004 så raste også folks meninger angående «bulldogdamen» (hadde jo Boxer må vite) i Krokstigen som bare satt hjemme å latet seg.. Ja for det var jo slik det så ut fra utsiden. Det synes jo ikke at man har muskler som brenner og verker. Det var helt utrolig å komme til ett sted som Pyntaberget, der man ble trodd 😀 Absolutt ingen glede over å få en diagnose man aldri blir frisk av, men for en lettelse det var å endelig få et navn på alt sammen!!
Nå har det altså gått 8 år. Jeg er 80 % ufør, og har oppdaget livet på nytt med en Lavkarbo livsstil 🙂 I denne mnd er det 3 år siden jeg oppdaget hvor mye bedre kroppen har det uten store mengder karbohydrater, og det er takket være omleggingen av kostholdet jeg nå klarer å være så aktiv med hundene. Mest pga at hodepinen ikke lenger er på daglig besøk 🙂 Smerter i muskler er litt lettere å regulere og tåle. Jeg er på ingen måte kurert, og kommer aldri til å bli det. Det er mange tunge dager etter aktive treninger/helger, men det er levelig! 🙂
Men hvert år så tenker jeg litt over episoden i 2003 og hvor fort man kan få livet snudd på hode. Greit nok så er deltagelse på «Dogs4All 2011» dyrt! men jammen kostet det meg MYE mer å være deltager der i 2003. 😉
Ice med datteren sin Choco april 07
Choco, Zippi og Ice 2007