Katarakt

Katarakt er den mest vanlige arvelige lidelsen hos Aussie. Katarakt er også den lidelsen som skaper mest hodebry for oppdrettere.
U-gjennomsiktighet av linsen kan skyldes flere ting, men arvelig katarakt vil alltid være tosidig selv om det ene øyet kan utvikle det seks måneder til et år senere. Noen vil forbli små, mens andre vil fortsette å utvikle seg til hunden har mistet alt funksjonelt syn.Den vanligste katarakten på Aussie er bakre polar katarakt. Som betyr at den starter i midten av den bakre del av linsen. Den oppdages først så tidlig som ved 1 års alderen, eller så sent som i 7-8 års alderen.
Dyr som utvikler katarakt først i 7-8 års alderen har vist seg å produsere avkom som utvikler katarakt tidlig. På grunn av at det er så ekstrem stor forskjell i når katarakten blir synelig, er det kritisk at alle avls dyr og deres avkom blir øyelyst regelmessig (helst hvert år) fram til de er minst 9 år.
Hvis katarakt oppstår, skal det affiserte dyret tas ut av avl. Eiere av dyrets foreldre, søsken og avkom må bli informert. Disse nære slektingene bør kun bli paret med individer som kommer fra linjer fri fra katarakt. Skulle de allikevel produsere avkom med katarakt, skal de tas ut av avl. Et ikke- affisert individ som gjentatte ganger, spesielt ved flere kombinasjoner, gir avkom med katarakt, skal tas ut av avl.

[mantra-button-dark url=»#»]-HSF4-[/mantra-button-dark]

Forsker teamet ledet av Dr. Cathryn Mellersh ved “Animal Health Trust” i England har funnet en mutasjon (HSF4) som forårsaker de fleste, men ikke alle katarakter hos aussien. Genet er dominant.
Ca 89 % av hundene i studien som hadde tosidig katarakt hadde minst en kopi av mutasjonen.
I Mars 2008 var denne DNA testen ferdig, og er nå tilgjengelig for alle. Info finner du hos «Animal Health Trust» i England :www.aht.org.uk/
Katarakt har vært vanskelig å unngå, siden den ofte ikke kommer til syne før etter en alder der hunden allerede er satt i avl. Nå som testen er tilgjengelig kan alle avls hunder testes før de blir satt i avl. Den genetiske statusen på nære slektninger kan bli funnet, så eiere får vite om de trenger å se etter tegn på at deres hund begynner å utvikle katarakt.

Siden den er dominant, må minst en av foreldrene til et affisert individ bære mutasjonen, og vil derfor mest sannsynlig utvikle katarakt selv. Jeg sier ”mest sannsynlig” fordi tidspunktet katarakten oppstår er veldig varierende. Noen av hundene i studien med kun en kopi av mutasjonen har ikke katarakt, men vil sannsynligvis utvikle det senere – hvis de lever lenge nok. Alle hundene med to kopier av mutasjonen hadde katarakt.
Forskningen er på ingen måte over. De håper å avdekke om det å ha to kopier av mutasjonen gjør at man utvikler katarakt i en tidligere alder en de som bare har en kopi. De ønsker også å finne ut hva som skjer -genetisk med katarakten som ikke er et resultat av denne mutasjonen.
Hvis du har en aussie med katarakt- uansett type, vær så snill og send in en DNA prøve og info til studien. Informasjon om hvordan finnes på ASHGI hjemmeside.
Nå som denne testen er tilgjengelig, vil den være til stor hjelp for å redusere spredningen av katarakt i rasen. Men du må huske at rundt regnet 1 av 10 Aussier vil ha en katarakt som ikke er forårsaket av denne mutasjonen.
Du må også passe deg for å tro at selv om din hunds avkom får katarakt og hunden din ikke er affisert, så må det være den andre foreldres skyld. Hunden din kan ennå bære mutasjonen, men den har ikke utviklet katarakt ennå. Eneste måten å vite sikkert er ved å teste.
Den variable alder på når katarakten utvikles betyr sannsynligvis at det er andre gener med i bildet, og muligens miljø faktorer som har innvirkning på når hunden vil få katarakt, men ved å ha en test for mutasjonen, vil en stor del av dette puslespillet bli løst.

CA
C.A. Sharp, Pres.
Australian Shepherd Health & Genetics Institute, Inc.
All Aussies All Genes All the Time
http://www.ashgi.org

CEA

eller Collie Eye Anomaly, er en samling av flere sykdommer, som påvirker netthinnen (retina) og den optiske nerven.
Den enkelte defekten kan variere fra det ene øyet til det andre, men begge øynene vil være angrepet.

Med tanke på fenomenet ”gå normal” (CEA synes som regel ikke på eldre individ) er det viktig at alle valper blir sjekket i ung alder. Ikke etter 8-10 uker, helst tidligere. Kjøp aldri en valp som ikke har en øyelysnings attest datert før valpen var 10 uker.

De fleste affiserte påvirkes ikke av sykdommen, men i alvorlige tilfeller kan de bli blinde på ett eller begge øyne. CEA er en enkel recessiv sykdom. Det vil si at alle affiserte dyr har arvet 2 gen for CEA, 1 av hver av foreldrene, derfor må begge foreldrene være bærere.

Det er nå utviklet en gen test for CEA. En blod prøve/ swab test sendes inn og du får vite om hunden din er FRI (normal) – BÆRER eller AFFISERT.
Har man en hund som er bærer er det ingen problemer å bruke den i avl, hvis den pares med et individ som er DNA testet FRI. Alle avkom vil da bli helt friske, men noen avkommene kan bli bærere og alle avkom etter en bærer bør testes før de evnt går i avl.
(Heller ikke en hund som er affisert vil produsere CEA hvis den pares med en som er DNA testet FRI- men da vil alle avkom være bærere)
Har hunden din nære slektninger med CEA, bør du ta DNA testen på hunden din før den brukes i avl. Dette er en sykdom som kan føre til blindhet, så hvorfor ikke koste på en slik test, slik at du unngår å produsere affiserte valper !!

Iris Colobom

Iris colobom er en mindre alvorlig, men allikevel vanlig lidelse. Affiserte hunder mangler en del av irisen.

Hos mange hunder er synet minimalt påvirket, men i alvorlige tilfeller kan hunden myse mot solen, fordi øynene mangler evnen til å trekke seg sammen slik at mindre lys slipper inn. Dette kan forårsake noe ubehag, samtidig som synet blir begrenset i sterkt lys.

Det er viktig at irisen blir undersøkt før øynene dryppes i forbindelse med øyelysningen.
Det kan være vanskelig å oppdage en liten Colobom når pupillen er utvidet etter drypping.

Arvegangen til Iris Colobom vet man ikke. Inntil nokså nylig ble så godt som all Iris Colobom funnet på merle hunder.

I de siste årene har det blitt funnet mer og mer Iris Colobom på ”ikke-merle” hunder.
Hvorfor vet man ikke, men det er mulig at genet for defekten ligger på samme kromosomet som merle genet.

Slike gen er sagt å være ”koblet”. Koblete gen ser ut til å bli arvet sammen, selv om prosessen ved en re – kombinasjon vil blande dem.
Allikevel – hvis to gen er plassert tett sammen, vil de sjelden bli separert. Dette kan ha skjedd med genene til merle fargen og Iris Colobom, som har resultert i den nylige økningen av Iris Colobom hos ”ikke merle” hunder.

Affiserte dyr bør ikke bli avlet på. Friske dyr som gjentatte ganger produserer det, spesielt ved forskjellige kombinasjoner bør tas ut av avl.

Distichiasis

eller feilstilte øyehår som det heter på Norsk er en øye defekt der en eller flere unormale øyehår gror in mot hornhinnen i stedet for vekk fra den.
Ofte er disse hårene så små og fine at de ikke skaper problemer.

Men noen ganger er de stive nok til å skrape på hornhinnen hver gang hunden blunker. Dette kan forårsake sår/arr på hornhinnen hvis de ikke blir fjernet. Det feilstilte håret/hårene kan dukke opp når som helst i hundens liv.

Denne lidelsen er arvelig, men arvegangen er ikke kjent. Når det gjelder helse problemer er dette som oftest et av de små problemene.

Man bør ikke avle på affiserte individer, men man kan avle på en normal hund, selv om den har affiserte slektninger. Men man bør finne en partner som er fra linjer som ikke har denne defekten. For oppdrettere i Amerika er dette nokså enkelt å gjennomføre.

I land med få linjer – som Norge, der flere linjer har dette problemet, bør man kanskje lete uten for lande grensene for å finne frie linjer..

PPM

Pupill membranen dekker øynene før fødselen. Den forsvinner vanligvis før valpen åpner øynene.

Men i noen få tilfeller forblir den værende. Hvis den forsvinner før neste øyelysning ved 1 års alder er det ingen grunn til bekymring.
Men hvis den blir værende, kan den påvirke synet.

PPM (Persisterende Pupillmembran) kan angå ett eller begge øynene. PPM finnes i tre versjoner : «iris til iris», «iris til linse» eller «iris til hornhinnen».

«Iris – iris» skaper ytterst sjelden syns problemer, mens de to andre kan i noen få tilfeller resultere i ”u-gjennomsiktighet” hvis membranen fester seg til linsen eller hornhinnen. Denne u-gjennomsiktigheten kan forårsake blindhet.

Arvegangen for PPM vet man ikke. Hvis et individ gjentatte ganger, spesielt ved flere kombinasjoner, gir avkom med PPM bør den tas ut av avl.

Oversatt fra Engelsk av Oona M.B