Dina var i Australia til hun var rundt 11 mnd, pga rabies reglene. Vente tiden har vært lang, men vi håper at reglen "den som venter på noe godt - venter aldri forgjeves" også skal gjelde for oss.
Etter at hun kom til Norge i August 06 har Dina opplevd mye nytt. I Australia var hun kennel hund, og gikk derfor glipp av mye sosialisering på masse forskjellige ting. Oppdretter lot heldigvis Dina tilbringe en del tid inne i huset, slik at hun ikke skulle være "helt blank"
Vinter 07
Dina er veldig atletisk, spretten som en - ja ..kenguru;) og minst like kjapp som
våre andre jenter. Hun trenes litt i forskjellig.
Hun går agility hindrene som hun aldri har gjort noe annet, men agility er
liksom ikke helt meg.. ikke for annet en gøy iallefall. Hun trivest også
veldig godt i skogen, og vil nok med tiden bli en habil spor hund:) Vi
prøver å trene blodspor litt regelmessig, og har gjort store framskritt.
Dina var ikke vant til verken å leke eller å lære, men hun lærer nye ting fort, og
det er ingen ting i veien med hennes "will to please" og hun leker
også mye bedre nå.
Dina er en liten skøyer fant, den lille stumpen går i
hundre, der hun spretter opp og ned... Hun er virkelig en solstråle med en morsom personlighet :)
Ice - Dinas pappa i fin flyt 2007
Dina ble født ute på lands bygda i Australia, i et veldig øde område, hun så
veldig lite fremmede folk hjemme, og det merket vi veldig godt. Hun synes det
er ekkelt at vi får besøk, og bruker veldig lang tid på å bli
kjent med nye mennesker.
Hun boffer på fremmede her hjemme og synes de er skumle, men skal bort å
undersøke og vil helst sitte på fanget slik at hun vet hvor hun har de.
Men det finnes ikke et vondt ben i jenta, og selv om hun kan bli skremt av nye ting, har hun nok mot til å ville undersøke.
På hundetrening er hun nå en fryd å ha med seg, hun hilser på alle menneskene og
løper løs sammen med de andre hundene. Dina er Mh testet og trenes i blodspor (+
litt lydighet/agility for gøy)
Dina høst 07
Våren 07 begynte Dina og bli med Helge på jobb i snekker verkstedet hans, og vi ble
alle forbløffet over hvor stor forskjell det er på Dina's oppførsel der og her
hjemme. Hun er nesten ikke til å kjenne igjen. Hun reagerer ikke halvparten så
mye på folk der som hun gjør hjemme. Boffer litt, og er litt skvetten, men helt
noe annet. Lille rare jenta:) Dette er nok fordi selv om Dina knapt nok fikk
treffe folk hjemme hos oppdretteren var hun med på et par tre utstillinger der
nede og traff folk på den måten.
Siste halvåret har hun blitt mye tryggere her hjemme, så hun begynner nok å
venne seg til å bo inne, sammen med mennesker i stedet for ute i en hundegård
sammen med bare hunder...
Slekts tre i bilder
